--- Allahs
sorte enker av den russiske journalisten Julia Jusik fikk stor
oppmerksomhet i mange europeiske land, inklusive Norge. Den gode mottagelsen av
en bok som er basert på et vinklet og tvilsomt faktagrunnlag viser hvor ukritisk
offentligheten forholder seg til konflikten i Tsjetsjenia. ---
Et ”sjeldent dokument” som ”trekker sløret
av enkene” skrev norsk presse begeistret om boken Allahs sorte enker av den
russiske journalisten Julia Jusik. Men boken er et sammensurium av udokumenterte
påstander og underlige intervjuer som gir et skjevt bilde av konflikten og
samfunnet i Tsjetsjenia. Jusiks konspirative hovedpoeng om at islamistiske
terrorister samarbeider med russiske menneskerettighetsorganisasjoner og
vestlige etterretningsagenter for å sprenge Russland i luften, synes å ha sitt
utspring i hennes nære samarbeid med den russiske sikkerhetstjenesten (FSB).
Hovedproblemet med boka er likevel at faktagrunnlaget er tvilsomt, og at
kildene hennes benekter å ha sagt det Jusik skriver. Hvordan kan et slikt
produkt passere så friksjonsfritt gjennom offentligheten, ikke bare i Norge,
men i mange europeiske land?
Fra Komsomolskaja Pravda til Ganesa
forlag
I april 2005 utkom boken Allahs sorte enker, skrevet av den unge
russiske journalisten Julia Jusik, på det norske forlaget Ganesa. Boken
omhandler tsjetsjenske selvmordsbombere, og beskriver i alt 24 unge kvinner som
på forskjellige vis tok del i terror-handlinger i perioden 2000 -- 2003. Boken
fremstiller disse kvinnene som marionetter i hendene på demoniske bakmenn, som
ved hjelp av narkotika, samt psykisk, fysisk og seksuell maktbruk, manipulerer
kvinnene til å ’dø for Allah’. Boken advarer om at nye kvinnelige
selvmordsbombere er på vei mot Russland, ettersom nettverket som verver dem,
hjernevasker dem og sender dem i døden, fremdeles er intakt.
Julia Jusik er født i 1981, og begynte å
skrive for avisen Komsomolskaja Pravda allerede som syttenåring. Komsomolskaja
Pravda er en tabloidavis med fokus på kjendishistorier. Politisk ligger
avisen tett opp til myndighetene i Kreml -- blant annet drev avisen en kampanje
for å få utlevert den tsjetsjenske politikeren Akhmed Zakajev fra
Storbritannia. Russiske myndigheter hevder at Zakajev, som har fått politisk
asyl i Storbritannia, er en terrorist. Enkelte av Jusiks artikler er lagt ut på
de offisielle nettstedene fsb.ru og kremlin.ru.
På smussomslaget til Allahs sorte enker står det at Jusik reiste til Tsjetsjenia første
gang høsten 2002. Etter tragedien i Dubrovka-teateret i slutten av oktober
2002, vendte hun tilbake til Tsjetsjenia og samlet i løpet av noen måneder inn
materialet som ligger til grunn for boken. Hun var altså ganske ung, 22 år
gammel, da boken utkom første gang. Ifølge opplysninger fra forlaget, og fra
forfatteren, ble boken ingen stor suksess i Russland, ettersom FSB (den
føderale sikkerhetstjenesten) advarte bokhandlere mot å selge en bok som
støttet terrorisme. Noen eksemplarer ble solgt likevel, men boken har fått
relativt liten oppmerksomhet i Russland, også i den liberale pressen som
skriver kritisk om krigen i Tsjetsjenia.
”Sjeldent dokument”
I Norge fikk boken derimot stor
oppmerksomhet. Julia Jusik deltok på flere arrangementer i Oslo i april i 2005,
fikk store oppslag i flere aviser og ble intervjuet av Hans-Wilhelm Steinfeld
for NRK TV. De norske anmeldelsene av boka var overveiende positive. I
Aftenposten ga Russlandskjenneren Halvor Tjønn et grundig referat av påstandene
i boken og konkluderte med at Allahs sorte enker ga “enestående innsikt
i arbeidsmetodene til de islamske terrorgruppene i Tsjetsjenia”, at den var et
“sjeldent dokument” og at Jusiks “journalistiske metode har vært like enkel som
den har vært solid”. Anmeldelser i Sarpsborg Arbeiderblad, som ga boken
terningkast 5, og på nettsiden “Kulturspeilet”, var også svært positive.
En anmeldelse i Dagsavisen var mer
forbeholden, og mente at Allahs sorte enker har “klare svakheter”, men
samme avis siterte boken i en leder, og laget et stort oppslag av et intervju
med Jusik, hvor det blant annet sto at “Jusik tegner et bilde av
selvmordsbomberne som slett ikke stemmer med bildet russiske myndigheter
forsøkte å gi av ‘de sorte enkene’”. Også Dagsavisen reproduserer
forestillingen om den modige unge kvinnen som snakker makten midt i mot.
Gjennomgående fremstår Jusik i norsk presse som en krysning av Jeanne d’Arc og
Delacroix’s portrett av La Liberté, en frihetselskende, yngre og enda
mer heroisk slektning av Åsne Seierstad. Jusiks besøk var godt timet. I vår tid
ankommer sannheten Norge i skikkelse av en ung kvinne, enten hun går med skjult
mikrofon for å diskutere omskjæring med en imam i Oslo, eller viser rumpa i
Haugesund.
Lanseringsintervjuene og featureoppslagene
i forbindelse med boklanseringen og Julia Jusiks besøk i Oslo var mange, store
og fargerikt illustrerte. Det var en stor sak om Jusik i Dagbladets
lørdagsmagasin, mens Klassekampen intervjuet henne under tittelen “Trekker
sløret av enkene”. VG hevdet at det er “mange, både på russisk og tsjetsjensk
side, som ikke liker boken,” og konkluderte med at, “det er et godt tegn, i en
krig der sannheten for lengst har lidd nederlag.” Sannheten får som vanlig
gjennomgå når det er snakk om krig, selv om man kan innvende at det i
Tsjetsjenias tilfelle heller er media som har lidd nederlag, ettersom de enten
er blitt kneblet (russiske medier) eller unnlater å dekke krigen
(internasjonale medier).
VGs artikkel er symptomatisk i det at den
assosierer Jusik med en slags nøytral mellom-posisjon som er kritisk til “begge
parter”. Men man bør kanskje huske på at i en så asymmetrisk konflikt som
denne, har den tsjetsjenske siden knapt noe den skulle ha sagt, og kan ikke
sidestilles med makt- og propaganda-apparatet til Kreml. Dermed er det
vanskelig å snakke om “begge parter”, som om de skulle være likestilte. Uansett
kan man ikke snakke om noen “tsjetsjensk side”, ettersom det her er snakk om
fragmenterte grupper som slåss både mot russerne og hverandre ut fra en rekke
forskjellige hensyn og mål. Det finnes islamistiske grupper, separatistiske
grupper, rene kriminelle grupper, samt mange mennesker som simpelthen er ute
etter hevne seg på de føderale styrkene. Et av problemene med Jusiks bok er at
den slår hele den tsjetsjenske motstandskampen i hardtkorn med de ekstreme
islamistiske gruppene, en forenkling som (etter min kjennskap til konflikten)
har lite med virkeligheten å gjøre.
”Kvinne, mor og journalist”
Et nettsted ved navn nesteklikk.no gir
kanskje den beste forklaringen på Jusiks særlige medietekke. “Julia er spebygd,
ung og vakker. Hun virker sjenert over alt oppstyret rundt henne og den
kontroversielle boken hun har skrevet,” begynner artikkelen, før den slår fast
at, “men når hun åpner munnen, er det en modig kvinne som snakker.”
Søstersolidariteten understrekes i artikkelen som forteller at “som eneste kvinnelige
journalist blant mange mannlige, fikk jeg etter pressekonferansen tirsdag et
nært møte med kvinnen, moren og journalisten Julia Jusik”. Det nære møtet gjør
tydeligvis inntrykk på journalisten som skriver: “Forstår vet jeg ikke om jeg
gjør. Det er ufattelig hva Julia Jusik har utrettet, hva hun har hørt og sett”.
Journalisten vender deretter tilbake til Jusiks kledelige, ungpikeaktige
beskjedenhet: “Med et sjenert smil takker hun for at jeg kom, men ser avvikende
[sic] inn i kameraet ... Julia Jusik er altså sky for egen oppmerksomhet, men
taler med modig stemme de ‘uverdige’ sin sak.” Artikkelen slutter som den må,
med setningen: “Jeg er full av beundring ...”
Nå er det selvsagt ingen forbrytelse å være
“spebygd, ung og vakker”, men sett under ett virker det som norske journalister
i møtet med Jusik har kommet i en slags romantisk rus. Ikke bare fungerer
Tsjetsjenia som, for å låne et begrep av forfatterinnen Dubravka Ugresic,
Europas moralske vibrator, som avføder en indignert, opphisset og uklar reaksjon
hos dem som tar ordet i sin munn eller penn. I tillegg er Jusik den inkarnerte
frihetskjemper: “Spebygd, ung og vakker”, “sjenert”, “sky”, men “modig” taler
hun “de ‘uverdige’ sin sak” og draperer det hele i tiltalende, kjønnsmessige
vendinger. Det dreier seg om kamp mot kvinneundertrykkelse, ifølge Jusik. Hvem
har hjerte til å tenne ilden under den reinkarnerte Jeanne d’Arc? Bortsett fra
noen kritiske spørsmål i Aftenposten, var det ingen som gikk Jusik på klingen i
norske aviser våren 2005.
Den ukritiske mottagelsen henger nok også
sammen med at Tsjetsjenia-konflikten, som de fleste konflikter, er en
komplisert historie. Det er få journalister og anmeldere som kjenner detaljene
i og bakgrunnen for tragedien. Det er vanskelig å se forskjell på fakta og
oppspinn. Dermed kan Jusik uimotsagt forklare at, “hovedproblemet [i
Tsjetsjenia] er at de fleste bare lever for en dag av gangen, det gjenspeiler
seg i alt de gjør, hvordan de kjører, trafikken er livsfarlig, hvordan de
bruker pengene, alt på mat og forlystelser. Ingenting spares, ingenting
gjenoppbygges” (Klassekampen). Mange vil nok innvende at krigen -- samt
kriminaliteten, de massive menneskerettighetsovergrepene og den kvelende
korrupsjonen som følger i dens fotspor -- også bidrar til Tsjetsjenias
problemer. Samtidig er det ekko av imperiets rasjonaliseringer i Jusiks
synspunkter: De impulsive innfødte vet ikke sitt eget beste, de har ingen
arbeidsetikk, tenker ikke langsiktig, spiser uansvarlig og er ute av stand til
å bygge opp igjen sitt eget samfunn. Enda godt at Russland tar ansvar.
I intervjuene gjentar hun også påstander
fra boken som burde være oppsiktsvekkende, men som ikke følges opp. Til VG sier
hun at det ikke bare er de såkalte “‘siloviki”, det vil si etterretnings- og
militærapparatet, som har interesse av å holde krigen i gang, “det kan også
være andre land, som USA og Storbritannia. Både i Tsjetsjenia og Nord-Kaukasus
som helhet. Jeg tror dette er en mer global konflikt.” Det offisielle, russiske
synet på Tsjetsjenia er at operasjonen der, er en del av kampen mot
internasjonal terrorisme, og ikke kan beskrives som en lokal politisk konflikt.
Jusik går et skritt videre. I følge henne er det ikke al-Qaida man står
overfor, men erkefiendene fra den kalde krigens dager, USA og Storbritannia.
Anti-vestlige synspunkter får stadig større innpass i russisk offentlighet,
selv om det er et stykke igjen til den sovjetiske virkelighetsoppfatningen. Men
at USA støtter islamistiske terrorister for å destabilisere det russiske
Kaukasus er likevel en påstand som hadde fortjent større oppmerksomhet.
Forøvrig er ikke den ukritiske mottagelsen
av Jusik noe norsk fenomen. Allahs sorte
enker ble lansert i mange land, blant annet i Sverige og Tyskland, og fikk
også der en god mottagelse. Artikkelen om boken hennes i Spiegel begynner slik,
“De er Allahs morderiske amasoner”, og er en fascinert gjennomgang av
påstandene i boken, med særlig fokus på den angivelige seksuelle volden
selvmordsbomberne skal ha blitt utsatt for. I et “erke-patriarkalsk samfunn som
det tsjetsjenske” er dette særlig ille fordi “sex før ekteskapet... er en grov
synd for muslimer”. Debatten rundt terror og Tsjetsjenia, som har mange
aspekter, ikke minst politiske, får i kjølvannet av Jusiks bok en kjønnsmessig
vinkling, og fremstår som et resultat av kvinneundertrykkelse i det “muslimske”
og “erke-patriarkalske” tsjetsjenske samfunnet.
Den stengte republikken
Tatt i betraktning alvoret som omgir
katastrofen i Tsjetsjenia, er det kanskje ikke så rart at anmelderne unnlater å
komme med smålige innvendinger til bokens ubehjelpelige språk og klossete stil.
Ansvaret for det språklige nivået faller for øvrig ikke bare på Jusik, men også
på den norske oversettelsen (min favoritt var frasen “jihad mot de utro”).
Boken veksler mellom klassiske reportasjer, krydret med en rekke kategoriske
påstander, og dramatiske presensfortellinger, der Jusik lever seg inn i
selvmordsbombernes tanker og følelser i deres siste minutter. Det er mer
oppsiktsvekkende at ingen av anmelderne stiller spørsmål ved alle påstandene
boken fremsetter, ofte uten belegg og spesifiserte kilder, eller at ingen
undrer seg over at Jusik tilsynelatende får tilgang til alle steder, arkiver og
personer i en republikk som har vært bortimot hermetisk stengt for uavhengige
journalister siden 1999. Selv om hun i et intervju med NTB hevdet at “de
russiske sikkerhetsstyrkene representerte den største faren for meg” under
besøkene i konfliktsonen, går det ganske klart frem av boken at hun fikk hjelp
av FSB i Tsjetsjenia. Samarbeidet med FSB har nok lettet arbeidet med å reise i
Tsjetsjenia, og gjort det enklere å skaffe seg tilgang til personer og
informasjon (for det er liten tvil om at FSB vet ett og annet om terror), men
det er neppe noen garanti for journalistisk integritet.
For kritiske journalister er det vanskelig
å arbeide i Tsjetsjenia. En rekke journalister har blitt drept og trakassert i
det som fremstår som en systematisk kampanje for å kontrollere informasjon fra
krigssonen. Journalister må derfor enten snike seg inn i republikken, ulovlig,
og på egenhånd, eller vente lenge på tillatelse for å bli med på turer
arrangert av sikkerhetsstyrkene og militæret. De to mest kjente uavhengige
russiske journalistene som har arbeidet i Tsjetsjenia, Andrei Babitskij og Anna
Politkovskaja, har begge vært heldige som har overlevd oppholdene i Kaukasus.
Begge to har i kortere eller lengre perioder vært drevet i eksil, begge har
mottatt trusler, vært ulovlig anholdt og mishandlet av myndighetene. Jusik har
tydeligvis hatt færre problemer her. Det trenger ikke å bety at hun har vært
fullstendig kontrollert av FSB. Det kan bety at myndighetene ga henne
muligheten til å arbeide i Tsjetsjenia ut fra en kalkulering om at hennes
journalistikk ville være nyttig.
Men problemene for en journalist er ikke over
når man har sluppet inn i republikken. I Tsjetsjenia er det vanskelig å få folk
til å snakke om overgrep begått mot dem, og enda vanskeligere er det å få folk
til å fortelle om slektninger eller bekjente som hatt kontakter med
motstandsbevegelsen. De som snakker risikerer represalier mot seg selv og sine
familier. Informasjon kan bety liv eller død. Det er angivere og informanter i
alle lokalsamfunn og sikkerhetsstyrkene er kontinuerlig ute etter å
identifisere og eliminere folk de mistenker for å ha kontakt med
motstandsgruppene. I et samfunn som til de grader er preget av frykt og
mistillit virker det ubegripelig at familiene til selvmordsbomberne, og
bekjente av dem, skulle snakke så beredvillig med en ukjent russisk journalist
– ikke minst en som følges av militær eskorte.
FSB som sufflør
Et typisk kapittel i Jusiks bok begynner
med at hun ankommer huset til en av de døde kvinnenes foreldre og innleder en
samtale, gjerne med moren, som vanligvis har et eller annet å skjule. Dermed
brygger det opp til en konfrontasjon hvor Jusik bringer opp informasjon hun
allerede har innhentet fra andre, uspesifiserte kilder, noe som får vedkommende
til å bryte sammen. På side 54, for eksempel, viser Jusik en av mødrene et
bilde av de døde døtrene hennes:
Demningen brast nå. Oppdemt og komprimert smerte. Fortvilelse. Redsel.
”Hvem svek dem, Kheda,” spurte jeg lavt.
Hun skjuler ansiktet i hendene.
Den nedbrutte forelderen forteller deretter
den ”sanne” historien om hvordan ververne fra ”dzjamaaten” kjøpte datteren for
en sum på fra noen hundre til 20 000 dollar. Alt kommer for en dag.
Gjengivelsen av intervju-situasjonene har en Hollywood-aktig dramaturgi der
Jusik uten unntak skjærer gjennom de pårørendes løgner og uklarheter og
avslører foreldrenes svik og islamistenes skitne spill ned til minste desimal
av kjøpesummen. I løpet av kort tid får hun dermed alle kort på bordet.
Jentenes seksuelle slaveri for terrorister med dyrisk magnetisme, kontaktene
til Aserbajdsjan og navnet på ververne. Jusik hevder dessuten at en av
ververne, Ruslan Elmurzajev, var kjent som agent for amerikansk og britisk
etterretning, samtidig som han reiste rundt med FSB-papirer. Implikasjonen er
at mannen som organiserte Nord-Ost tragedien var en vestlig agent, som arbeidet
for islamistiske terrorister og hadde infiltrert FSB. Man får være glad for at
det finnes patriotiske pionerer fra Komsomolskaja Pravda som er på vakt
mot imperialistenes renkespill, og avslører svik og femtekolonne-virksomhet i
egne rekker.
De ”knyttete never”
Boken bygger dermed opp til den siste
konfrontasjonen der Jusik blir ”arrestert” av FSB. Episoden er merkelig
ettersom de uspesifiserte kildene hun for eksempel nevner på sidene 52, 53, 59,
73, 85, 86, 105, 106, 108, 128, 144 og 162, og som er bakgrunnen for de fleste
av påstandene i boken, neppe kan være andre enn personer fra
sikkerhetstjenesten. Ingen andre kunne gitt henne tilgang til
obduksjonsrapporter, detaljerte opplysninger om de døde kvinnenes manikyre,
samt bilder av likene. Hun nevner stadig vekk uspesifiserte “ledsagere”, noen
ganger bevæpnete, som reiser sammen med henne, og disse kan heller ikke være
annet enn representanter for myndighetene, det vil si FSB. Forholdet hennes til
FSB er altså motsigelsesfullt: På den ene siden assisterer sikkerhetstjenesten
Jusik med informasjon, på den annen side sørger FSB for å stanse salget av boka
i Russland. På den ene siden eskorterer de henne rundt i Tsjetsjenia, på den
annen side “arresterer” de henne. Er sikkerhetstjenesten er i konflikt med seg
selv? Mer sannsynlig er det nok at Jusik forsøker å distansere seg fra
myndighetene -- hun er opptatt av å fremstå som objektiv og kritisk til “begge
parter”.
Jusik blir altså “arrestert”, og i bokens
klimaks står hun ansikt til ansikt med den ansvarshavende FSB-offiseren i
Naurskij-distriktet i Tsjetsjenia. I stedet for å la seg skremme, tvinger hun
FSB-offiseren på defensiven og får ham til å innrømme at myndighetene ikke
ønsker å arrestere og stanse terroristene. Scenen er en TV-serie verdig. Jeg
ser for meg Jusik som en russisk-talende utgave av Buffy the Vampire Slayer,
der hun blottlegger myndighetenes svik mot sine borgere, foreldrenes salg av
sine barn og islamistenes hang til gruppesex, narkotika og pornografi. “Hva er
det etterretningstjenesten er så redd for? At noen skal finne ut sannheten”
spør Jusik dristig. FSB-offiseren “gliser”, og sier: “Hvorfor snuser du i
Nord-Ost-saken? Er du på det rene med hva du egentlig stikker nesa di borti?”
Men Jusik lar seg ikke stoppe:
“Hvorfor arresterer du meg, en journalist som vil finne ut sannheten om
disse kvinnene, og truer meg, mens de folkene ... som organiserer angrepene går
fri? Hvorfor vet jeg hvem de er, og ikke dere?”
Han smilte hånlig:
“Vi kjenner alle sammen ... Det du vet, er bare en tiendedel av det vi
vet.”
“Men hvorfor arresterer dere dem ikke, eller tilintegjør dem? Er det
for eksempel nytt for deg at menneskerettighetsorganisasjoner stilte mennesker
til disposisjon for Nord-Ost-aksjonen fra Ingusjetia? Og at de lærer opp nye
nå?”
“Det vet vi like godt som deg,” presset han frem.
“Hvorfor ... arresterer [du] meg fordi jeg vet noe. Men de som lærer
opp disse menneskene og tar dem med ut av landet, de rører du ikke? Hvorfor?!”
Han så lenge på meg med knyttede never.
“Vi har ikke fått noen ordre i den retningen.”
Den tapre, unge Komsomolskaja Pravda-journalisten,
Jusik the Terrorist Slayer, avslører råttenskapen, og tvinger sannheten ut av
sin fangevokter. FSB er altså maktesløse til å bekjempe koalisjonen av
wahhabitter, menneskerettighetsorganisasjoner, CIA, MI6 og FN som kjøper
tsjetsjenske jenter og sprenger dem i luften i Russland. De onde kreftene har
infiltrert russiske myndigheter. Noen holder sin hånd over de tsjetsjenske
terroristene. Stakkars FSB står passivt og ser på “med knyttede never”. I dette
geopolitiske spillet er problemet, slik Jusik formulerer det i et nettmøte i
VG, at Putin er “for svak” og at “Russland [ikke er] modent for demokrati
ennå”. Hvor er Stalin når man trenger ham?
Jeg kjenner godt til
menneskerettighetsorganisasjonene i området, og må vel si at jeg tviler på
påstanden om at de “stilte mennesker til disposisjon for Nord-Ost-aksjonen”.
Forøvrig synes jeg ikke Jusik kan klage på sikkerhetstjenestens årvåkenhet i
forhold til de lokale menneskerettighetsforkjemperne. I en rapport fra i fjor
omtalte Helsingforskomiteen blant annet 13 drap, 6 forsvinninger, 4
kidnappinger, 19 ulovlige arrestasjoner og 19 tilfeller av tortur mot
menneskerettighetsforkjempere i området siden høsten 1999. Ingen av sakene
hadde blitt rettslig prøvd. I de aller fleste sakene var de antatte
gjerningsmennene i myndighetenes tjeneste. Så FSB er godt i gang med å
“tilintetgjøre” menneskerettighetsforkjempere, og statistikken tyder på at
kampanjen mot menneskerettighetsforkjempere ble intensivert fra 2003 av.
Problemet med denne scenen er likevel ikke
at Jusik synes at Putin er en pyse, men at den virker svært lite troverdig. At
den 22 år gamle arrestanten snur situasjonen, begynner å forhøre FSB-mannen som
har arrestert henne, og tvinger den hemmelige sannheten om myndighetenes
politikk ut av ham, virker simpelthen litt for fantastisk. Hvorfor skulle han
diskutere sine “ordre” med henne? Jeg kan ikke bevise at det er oppspinn, men
jeg tror ikke på denne scenen, akkurat som jeg tviler på mange av de andre scenene
og påstandene i boken. Jeg tror ikke de pårørende av selvmordsbomberne ville
fortalt så mye, jeg skjønner ikke hvordan kildene hennes med sikkerhet kan
kjenne til alle detaljene om kjøpet og salget av jentene fra familiene. Når
reportasjene hennes i tillegg er så preget av tv-serienes effektive dramaturgi,
begynner jeg til sist å tvile på om disse scenene egentlig har funnet sted.
Ghostwriting?
Stilen og språket i boken er også ganske
underlig til tider, særlig i beskrivelsen av de unge kvinnene. “Fine
ansiktstrekk, et aristokratisk utseende. Et visst raffinement, et anstrøk av
noe eterisk,” heter det om en av de døde terroristene i Dubrovka-teateret.
Kanskje jeg er hypersensitiv, men er ikke dette en underlig måte å uttrykke seg
på for en 22-årig jente? Eller hva med denne karakteristikken av en ungjente:
“Spisse ansiktstrekk, sped benbygning, et skrå blikk fra triste, lysegrønne
øyne -- en kopi av franske Vanessa Paradis.” Kanskje jeg er for mistenksom, men
er ikke dette en gammeldags referanse for en 22-åring i 2003? Her har vi Jusiks
beskrivelse av å være 22 år gammel: “I denne alderen er det som om smakssansen
nettopp har våknet, man begynner å føle hvordan det smaker å leve.” Dette
virker da mer som et nostalgisk utsagn fra en eldre person enn som et uttrykk
for en 22-årings livsfølelse? Glimtvis ser jeg for meg en annen forfatter av
denne boken, en byråkrat med litterære pretensjoner, som strever med å kopiere
stilen til en mye yngre person. Jeg begynner å lure på om Julia Jusik spiller
en rolle i et script, snarere enn selv å være forfatter. Men det kan jo hende
at jeg bare er hypersensitiv, mistenksom og partisk.
I boken gjentar Jusik blant annet
myndighetenes påstand om at Tsjetsjenias valgte president Aslan Maskhadov var
en terrorist, og at han organiserte Nord-Ost-katastrofen sammen med den
notoriske tsjetsjenske terroristen Sjamil Basajev. Det er vanskelig å vite noe
sikkert om disse påstandene. Akkurat som det er vanskelig å si noe sikkert om
påstander om at tragedien var orkestrert av FSB. Russiske myndigheter har en
strategisk interesse av å sverte de tsjetsjenske motstandsgruppene, og har
konsekvent kalt dem for terrorister og banditter. Men da disse anklagene ble
rettslig prøvd, i forbindelse med utleveringssaken mot Maskhadovs representant
Akhmed Zakajev i London, konkluderte den britiske domstolen med at saken mot
Zakajev var fabrikkert. Russiske myndigheter hadde torturert vitner for å
frembringe falske anklager mot Zakajev, og enkelte av personene han angivelig
skulle ha tatt livet av, dukket opp i rettsalen i London -- i live. Det var i
denne saken at Jusiks avis, Komsomolskaja Pravda, engasjerte seg til
støtte for Kreml og kravet om å få “terroristen Zakajev” utlevert. Det er disse
russiske myndighetene som ser ut til å være Jusiks hovedkilde i hennes
dokumentariske arbeid.
Tilsvarende skeptisk er jeg til det bildet
Jusik gjennom sine skisser tegner av det tsjetsjenske samfunnet og konflikten,
og som kan brytes ned til følgende ti elementer:
1. Det
er konflikt mellom kjønnene, og kvinnene undertrykkes.
2. De
kvinnelige tsjetsjenske terroristene er manipulerte roboter.
3. Familiene
er svikefulle: Foreldre svikter og selger sine barn.
4. Bak
terror-aksjonene står det terrorister med mengder av penger.
5. Terroren
planlegges i utlandet, i første rekke i Aserbajdsjan og Georgia.
6. Terroren
styres av vestlig etterretning som del av et større spill om Kaukasus.
7. Islamistene
er egentlig en gjeng perverse drukkenbolter.
8. De
tsjetsjenske motstandsgruppene er alle terrorister og banditter.
9. Menneskerettighetsorganisasjoner
er trojanske hester for terroristene.
10. Svik
på høyt hold hindrer sikkerhetstjenestene i å gjøre jobben sin.
Det er ikke alt dette som er galt. Etter
hva jeg forstår, har for eksempel forbindelsene til Aserbajdsjan vært viktige
for de tsjetsjenske motstandsgruppene. Men ved å understreke de kjønnsmessige
og internasjonale aspektene ved konflikten, og ved å underminere legitimiteten
til menneskerettighetsgruppene, trekker Jusik oppmerksomheten bort fra de
politiske, historiske, menneskerettslige og kriminelle aspektene ved
konflikten. Bokens hovedbudskap er at Tsjetsjenia dreier seg om internasjonal
terrorisme og kvinneundertrykkelse. Særlig kjønnsperspektivet har falt i smak i
det liberale vesten, noe som går tydelig frem av artiklene om Jusik og boken
hennes, mens konservative vestlige intellektuelle, som Halvor Tjønn, setter
pris på bokens “enestående innsikt i arbeidsmetodene til de islamske
terrorgruppene”.
Jusiks analyse er et ekko av Kremls syn på
konflikten som en del av den internasjonale krigen mot terror. Jusik går
forøvrig lenger enn Putin, ved å si at fienden i Tsjetsjenia ikke bare er den
skjeggete islamisten, men også den vestlig etterretningsagenten. Jusik refser
dessuten myndighetenes passivitet. Samtidig har Kreml alltid vært glad i
kritikere på den ekstreme siden. Selv Stalin var angivelig truet av
ytterliggående krefter i partiet som ønsket en mer radikal sovjetisk politikk.
Det som forblir misvisende er å si at Jusik innehar en nøytral mellom-posisjon
som er kritisk til “begge parter”.
Jusiks omtale av seg selv som “en
journalist som vil finne ut av sannheten”, har likevel blitt tatt for god fisk
av store deler av det velmenende, liberale Europa, som falt pladask for
“kvinnen, moren og journalisten Julia Jusik”. Men etter å ha lest boka er jeg i
sterk tvil om hva jeg egentlig har lest. På meg virker ikke boken som noe
troverdig dokument. En ting er at jeg er skeptisk til konklusjonene hennes, og
til bildet hun tegner av det tsjetsjenske samfunnet, mer problematisk er det at
jeg tviler på om møtene hun beskriver faktisk har funnet sted. Jeg er ikke
sikker på at Aftenpostens Halvor Tjønn har rett i at hennes “journalistiske
metode har vært like enkel som den har vært solid”. Men at hun er en nyttig
maur er det ingen tvil om. Det er slike “kritiske” journalister russiske
myndigheter kan vise til når amerikanerne kritiserer dem for å kneble
ytringsfriheten.
Epilog: Hva kildene sier
Det er ingen liten påstand å hevde at en
bok som utgir seg for å være en dokumentarisk skildring av “sannheten”, og som
er utgitt på mange språk, i mange land, er et uredelig propagandaverk. Selv om
jeg har arbeidet med og i Tsjetsjenia i mange år, leser jeg ikke russisk, og
har ikke bodd der over tid. Etter å ha skrevet dette, fikk jeg derfor en
russisk kollega av meg, Katja Sokirjanskaja i den russiske
menneskerettighetsorganisasjonen Memorial (som Jusik altså anklager for å ha
stått bak tragedien i Dubrovka-teatret), til å lese boka. Sokirjanskaja har
arbeidet i Tsjetsjenia de siste tre årene, blant annet ved universitetet i
Groznyj, og er den jeg kjenner som kan både konflikten og det tsjetsjenske
samfunnet best -- blant dem som ikke selv er tsjetsjenere.
Sokirjanskaja tviler også på om alt i boka
er Jusiks eget verk. Hun påpeker at den eneste mulige kilden for en rekke av
opplysningene og påstandene er FSB, og tviler på om problemene Jusik angivelig
har hatt med sikkerhetstjenesten er reelle. Hun er dessuten uenig i de fleste
av Jusiks konklusjoner, og skeptisk til en mengde detaljer i fremstillingen.
Jeg skal ikke gå inn på alle indikasjonene Sokirjanskaja nevner på at Jusik,
eller hennes eventuelle samarbeidspartnere, har funnet på i hvert fall deler av
teksten, men noen eksempler er illustrerende. Jusik nevner blant annet at hun
har fått informasjon fra væpnete separatister, noe som jo er fabelaktig godt
gjort av en ukjent ung journalist med FSB-eskorte. Blant annet nevner hun en
kriger fra Starije (gamle) Aldu. Det er ikke noe sted i Tsjetsjenia med det
navnet. Noe av informasjonen fra angivelige separatister i Jusiks bok (og også
informasjon om terrorister) kan likevel være autentisk, påpeker Sokirjanskaja,
men det dreier seg da om informasjon FSB ønsker at folk skal kjenne til.
Sokirjanskaja mener også at deler av
intervjuene er oppspinn. Hun nevner blant annet en mor som ifølge Jusik gjerne
skulle ha begravet sin døde datter i brudekjole for at hun skulle dra til
“Herren” som en skjønnhet. Men tsjetsjenere begraver ikke kvinner i vanlige
klær. De bruker spesielle kleder for det formålet, og å begrave noen i
brudekjole ville være utenkelig. De bruker heller ikke det kristne (ortodokse)
uttrykket “Herren” (“Gospod”), men
uttrykket “Vsevysjnij”, den
all-høyeste. Hvorfor har ingen avslørt dette tidligere, kan man spørre seg. En
tsjetsjensk bekjent av meg fortalte at han hadde ønsket å skrive en negativ
artikkel om boken i den tsjetsjenske avisen han arbeidet for i 2003. Redaktøren
nektet ham det, og sa, ifølge min venn, at det ville være farlig å kritisere
boken. I et område preget av frykt, er det ikke så rart at folk velger å passe
sine egne saker, fremfor å skrive indignerte offentlige protester.
Sokirjanskaja
kjenner personlig til en av Jusiks kilder, kvinnen “Fatima”, som, ifølge
Sokirjanskaja, aldri har sagt det hun blir tillagt på sidene 20 til 24 i boken,
hverken om den kjente banditten Arbi Barajevs dyriske magnetisme, hans
manipulasjon av selvmordsbomberen Khava, hans narkotikamisbruk, orgiene med
dopete tsjetsjenske jenter, jentenes fedres alkoholmisbruk, eller Barajevs forhold
til søsteren sin. Jeg siterer utdraget om “Fatima” fra Sokirjanskajas brev:
Then the story of Arbi Baraev. I know the woman Fatima who gave her this
interview. She did not like Baraev, but she never said what Juzik wrote. She
even wanted to write an open letter of protest
but was afraid to do so, since this way she would have had to admit
publicly that it was her whom Juzik had interviewed for the book (which would
clearly have consequences for Fatima).
Here again tiny details proving that Juzik ‘invented’ this interview “She
fell in love with Arbi. He was handsome as devil: all women fell in love with
him from the first sight. He looked straight into your eyes, took your hand and
said something quietly- and that was it”. A Chechen man cannot take a hand of a
Chechen woman, unless she is his wife or sister. This is punishable by
customary law and is very strictly abided by. I can testify as an outsider: no
tactile contact with men. You do not even shake hands.
Furthermore, when she speaks about Larisa,
the sister of Arbi Baraev: remember a passage when Larisa told Arbi about a guy
whom she liked but who did not like her? According to Chechen etiquette a
sister can never share the story of her love with her brother. So even if to
suppose that in Baraev family this was not observed, Larisa would be ashamed to
tell this to somebody else ( eg. Fatima). In Chechnya telling one person means
telling the entire community.
And again one page down “During the two years that she lived with Arbi,
Khava helped him to bury her cousin’s associates and other fighters from the
village”. Women do not bury men, unless they are in a desert and there is no
man 1000 miles around. They are not even allowed to enter the cemetery!
The sex part is fully invented. Fatima never said that and could not
have known it even if this was true and would be ashamed to tell this to Juzik,
if she had known. Even close
friends-women do not discuss sex. Why would Fatima tell this to a strange
Russian journalist? Knowing that this can have consequences for her (feud?)
Sokirjanskaja ender sin katalog over
faktafeil, tvilsomme sitater og kulturelle blundere, med å undre seg over at
det flere steder i boken brukes fraser som “som vi sier i Russland”, og
lignende, noe som i følge henne virker merkelig å skrive på russisk til
russere. Hun spekulerer derfor på om Jusiks primære publikum hele tiden ble
regnet for å være i utlandet av hennes samarbeidspartnere i FSB, og spør meg om
jeg vet hvem som har støttet oversettelsene til norsk og svensk. Det er ikke
noe dårlig spørsmål, og jeg stiller det gjerne videre til Ganesa forlag.
Medias nederlag i Tsjetsjenia
Men enda mer lurer jeg på hvordan det kan
være så vanskelig for et samlet europeisk menneskerettighetsmiljø å sette fokus
på katastrofen i Tsjetsjenia, etter mange års arbeid og mange ofre, når det
tilsynelatende ikke er grenser for medieinteresse omkring en FSB-sponset
journalist med noen måneders erfaring i Tsjetsjenia. Og så lurer jeg på hvorfor
norske medier, som avholder uttallige selvpiskende og kritiske seminarer om
krigspropaganda i forbindelse med dekningene av krigene i Kosovo, Afghanistan
og Irak, bryr seg så lite om hva de resirkulerer fra konflikter der
amerikanerne ikke deltar. Dette er ikke rent akademiske spørsmål. Mange liv
kunne vært spart og mye lidelse forhindret, hvis mediene hadde interessert seg
for Tsjetsjenia, for som, André Glucksmann skriver om konflikten, “Vestens
taushet dreper”.
Aage Borchgrevink
Den Norske Helsingforskomité
2005
