6. oktober 2017
Sjtsjastja har
de siste tre årene vært dratt mellom Ukraina, russiskstøttede opprørere og
lokale kosakker. Vi fulgte byens 16-åringer gjennom en krigsuke med skoleball,
smugrøyking – og massiv bombing.
Hver dag stikker
Ilja Sjlykov (16) til Berlin, Shanghai, Libanon og Stadion for å ta en
sigarett. Berlin er et forlatt uthus, Shanghai ligger ved en forurenset elv og
Libanon er et nedlagt studentherberge.
Ilja har bodd i
Sjtsjastja, som betyr lykke på russisk, hele livet. Mange av skolekameratene
flyktet da opprørerne tok over byen for tre år siden, enda flere dro da den
høyreekstreme styrken Aidar herjet et halvt år senere.
Ilja ble boende.
Han begynte å røyke, spille teater, danse vals og lage fantasyfilmer. Ett av de
beste røykestedene er et stadion, Elektrika. «Raskere, sterkere, høyere» står
det med blå sovjetbokstaver. En enslig mann løper runder i bar overkropp. Ellers
er det tomt.
– Jeg er her
omtrent hver dag, sier Ilja.
Ved siden av ham
sitter Alim Alimov og Nikolaj Kusjtsjinskij. Alim går i Iljas klasse, har
ravnsvart hår og lang sigaretterfaring. Nikolaj er kjæreste med en av Iljas
bestevenninner, Anastasija Sarantsja. Han er fem år eldre og ett hode høyere
enn de andre.
Det er så stille
som en sommerdag kan være. Den svake vinden i tretoppene. Den halvnakne mannen
med de stille rundetidene. Jentene som fniser og guttene som hvisker.
Så smeller det.
Voldsomt. En rakett må ha slått ned rett bak stadionet. Det er som om hele
verden rister.
– Løp! roper
Alim.
Utenfor porten
snur ungdommene seg mot hverandre. En av jentene kneler ned mot bakken i gråt.
– Mobiltelefonen
min. Jeg glemte mobilen! hyler hun.
Anastasija ser
på venninnen med et oppgitt blikk.
– Hva er det å
grine for? Vi lever, det er det viktigste.
Det har vært
trefninger hver eneste kveld i Sjtsjastja, men befolkningen ser ikke ut til å
bry seg. Småguttene fortsetter fotballkampen, kvinnene sykler hjem med
handleposer, en lokal freak går med t-skjorten «War Never Changes».
Anastasija
synger på en sang, leier Nikolaj og lar håret blafre i vinden på vei vekk fra
stadionet.
– Det er rart å
tenke på hvor vant jeg er blitt til krigen, sier hun.
Men Ilja har
høyere puls enn vanlig. Han hører både utgående og innkommende ild. Det er
lenge siden rakettene har vært så nære som nå. De må komme seg hjem.
– Er vi alle?
spør Ilja.
Han teller over.
Alle er like hele. Han gir vennene raske klemmer før han forlater dem med
lange, faste skritt.
LANDET PÅ
GRENSEN
Ordet Ukraina
kommer fra de slaviske ordene «u» og «kraina», sammen betyr de «innenfor
grensen». Denne grensetilværelsen mellom øst og vest har vært ukraineres
skjebne i 1000 år, enten de har vært dratt mellom litauiske fyrster, vikinger
eller tyrkere, Østerrike og Russland eller Sovjetunionen og Nazi-Tyskland.
Nå er Ukraina i
sitt fjerde år med hybridkrig mot russiskstøttede opprørssoldater.
– Jeg tror
krigen ender til nyttår. Det kan vi klare, sier soldaten Jevgenij (29).
Han står inne i
et gammelt sanatorium noen få hundre meter fra opprørernes posisjon. Vinduene
er knust for lenge siden. Rommene, som en gang huset pasienter med håp om et
bedre liv, er nå fylt med svette soldater. De siste dagene har Brigade 93
mistet tre menn. Siden krigen i Øst-Ukraina startet våren 2014, har over 10.000
mennesker mistet livet.
– I november
fyller jeg 30, sier Jevgenij.
– Skal du feire ved
fronten?
– Vi aner ikke
hvor vi er i november. Kanskje har vi beveget oss lenger mot opprørerne.
Men selv om det
er daglige trefninger, har ikke frontene beveget seg på to år. I februar 2015
skrev partene under på Minsk II-avtalen, som forbød tunge våpen ved
frontlinjen. Begge parter lovte å sende hjem fremmedsoldater og legge til rette
for frie valg i Donetsk-regionen. Lugansk og Donetsk skulle få en viss grad av
selvstyre, og opprørerne skulle slippe å bli straffeforfulgt.
To og et halvt
år etter at avtalen ble inngått, er situasjonen helt fastlåst.
– Det er blitt
en slags sikkerhetsbalanse i Øst-Ukraina, der Russland tjener på et Ukraina i
kaos. Vi må vende oss til krigen, for den kommer til å vare lenge, sier Jakub
M. Godzimirski, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi).
Holder stand.
Soldatene i Brigade 93 har tatt over et gammelt sanatorium, som er halvveis
rasert av de siste tre årenes krigføring. Her er et gammelt legekontor, som nå
er blitt soldathjem.
I slutten av
august sa USAs forsvarsminister James Mattis at USA vurderer å bevæpne
ukrainske styrker. Amerikanernes nye Ukraina-politikk har kommet overraskende
på mange, ettersom president Donald Trump tidligere sa at han ville anerkjenne
Krim som russisk territorium. Nå har administrasjonen gjort helomvending.
– Russland kan
ikke se på dette som en trussel, for offisielt har ikke landet styrker i
Øst-Ukraina. Jeg tror dette han ha en stabiliserende effekt på krigen. Når
Ukraina får en sterkere støtte fra USA, kan det bli villig til å vurdere andre
muligheter enn militære, sier Godzimirski.
Han mener
imidlertid at krigen er såpass ustabil at det fort kan gå andre veien.
– Det er
vanskelig å se for seg at det kan bli fred med det første. I Donbass er det
mange våpen i omløp. Vi ser et Russland som vil ta tilbake sin gamle rolle som
stormakt, og som har satt fotavtrykk i både Midtøsten og Øst-Ukraina. I tillegg
er den politiske situasjonen i Ukraina ustabil med interne maktkamper,
korrupsjon og ukrainske politikere som ikke har stabilisert landet slik Vesten
hadde ventet.
Derfor blir
Jevgenij stående på post, mest sannsynlig inn i sitt 30. år.
– De drepte
kameratene mine kommer til meg i drømme. De snakker med meg, sier han.
– Hva sier de?
Jevgenijs ansikt
får et smertefullt drag.
– Kan vi snakke
om noe annet?
ET SPØRSMÅL OM
TILLIT
Ilja Sjlykov
tenner seg en Kent 6.
– Hvis du skal
røyke, kan du stå der borte, klager Anastasija Sarantsja.
Vi er i Libanon,
nærmere bestemt den slitte, grønne trappen utenfor det nedlagte
studentherberget. På bakken foran dem ligger en kald pizza. Anastasija spiser
et stykke med pepperoni og dill mens kjæresten snakker.
– De ukrainske
soldatene ser på oss som fienden, sier Nikolaj Kusjtsjinskij.
Han er lei av
spenningene mellom regjeringssoldatene og de sivile.
– Våren 2014
hadde vi en avstemming om vi ville være en del av Russland. Det store
flertallet stemte ja. Vi var kontrollert av opprørerne, og folk torde jo ikke å
svare noe annet. Nå vil de fleste være en del av Ukraina, men det tror ikke
myndighetene noe på.
Mistilliten gjør
at innbyggerne ikke får lov til å holde egne valg. Under lokalvalget i Ukraina
høsten 2015 ble avstemmingen avlyst i grenseområdene. Sjtsjastja fikk isteden
et teknokratisk kommunestyre plukket ut av regionale myndigheter.
– Folk vil bare
ha fred, sier Nikolaj.
– De er hverken
prorussiske eller proukrainske.
Ungdommen ser ut
mot hovedveien. Vi hører lyden av tungt militærkjøretøy. Det rykker litt i
tenåringene.
– Klokken er
snart 20.30, sier Anastasija.
– Da begynner de
å bombe igjen.
Ilja tar en
siste sigarett før han må tygge mintpastiller, vaske hendene og rømme hjem.
Ungdomstid i
krig. Lina Shahoud (16) (i midten) flyktet med familien fra Syria for fire år
siden. Så ble også Ukraina rammet av krig, og Lina, moren og søsknene måtte
flytte fra opprørskontrollerte Luhansk til grensebyen Sjtsjastja. Her hopper
hun på mopeden til kameraten Ilja Gudsovatij (17) for å ta en kveldstur.
TERRORSOMMER
I starten av
juni 2014, etter å ha vært kontrollert av opprørerne i drøye to måneder, ble
Sjtsjastja frigjort av den høyreekstreme grupperingen Aidar. Det ble en sommer
med terror. Ifølge en Amnesty-rapport banket de ukrainske soldatene opp sivile,
stjal eiendeler og kastet folk i fengsel uten lov og dom. En kommandant i Aidar
blir sitert på følgende i rapporten: «Dette er ikke Europa. Det er annerledes …
Det er krig her. Loven er endret, prosedyrene er blitt enklere. Hvis jeg
ønsket, kunne jeg arrestert deg på flekken, tatt en sekk over hodet ditt og
stengt deg inne i kjelleren i 30 dager mistenkt for å hjelpe separatister.» Det
lokale politiet torde ikke å gripe inn. Sjtsjastja var blitt Det ville østen.
Ungdommene
husker en skyteepisode på den lokale butikken. Det var visst en Aidar-soldat
som ikke fikk lov til å kjøpe alkohol etter stengetid.
– Hvem som var
verst av opprørerne og Aidar?
Anastasija ler
en kort latter over spørsmålet, før alle ungdommene svarer i kor.
– Aidar!
I midten av
september 2014 hadde guvernøren i Lugansk fylke, Hennadij Moskal, fått nok:
«Aidar-soldatene oppfører seg ikke som soldater, men som ranere med
automatvåpen,» skrev han i et åpent brev.
1. mars 2015 ble
Aidar lagt under ukrainske styrker og offisielt døpt om til 24. bataljon. Forsvarsdepartementet
skrev i en pressemelding at «ingen i det ukrainske forsvaret har lov til å
danne egne organisasjoner eller delta i politiske aktiviteter». Den
høyreekstreme imagen skulle hvitvaskes, og melodien fra forsvarets talsmenn har
siden vært den samme: «Aidar finnes ikke lenger. Vi har bare regulære styrker i
Ukraina.»
Det er bare en
del av sannheten.
KOSAKKGENERALEN
I et slitent
studentherberge i Sjtsjastja finner vi det som er igjen av Aidar: et tyvetall soldater
med tatoveringer, våpen og trøtte blikk. Uniformene er provisoriske: en blå og
hvit soldattrøye under en kamuflasjeuniform uten kjennetegn.
I øverste etasje
er kommandanten selv. Han trekker et enormt sverd ut av sliren og stiller seg
opp foran en vegg av portretter og flagg. Dette er Viktor Nikolajevitsj
Tkatsjenko – ataman, kosakk, rektor og lokal general.
– Soldatene her
er mine. Da Aidar forsvant fra byen, ble disse igjen, sier han fornøyd.
Hva de gjør, er
det ingen som vet. Noen sier de er etterretningssoldater. Andre forteller at de
driver med lyssky, privat virksomhet.
– De er vanlige
soldater, men hva de gjør, er hemmelig, sier generalen.
Inntil for tre
år siden var Viktor Nikolajevitsj Tkatsjenko en fredelig mann. Han var rektor
for yrkesskolen og tok stadig imot besøk av kosakkbrødre fra den russiske siden
av grensen.
Tkatsjenko viser
oss gruppebildene av kosakkvennene på veggen. Han står ved siden av en
middelaldrende mann med pelslue på ett av bildene, smilende foran en skolegård
pyntet til fest. Tkatsjenko forteller at kameraten døde i februar, etter å ha
vært alvorlig skadet i halvannet år.
– Det var jeg
som skjøt ham. Vi var åtte kosakkgrupper, men det var bare mine kosakker som
kjempet på Ukrainas side, sier Tkatsjenko.
Kosakkleder.
Viktor Nikolajevitsj Tkatsjenko var en gang rektor på yrkesskolen i Sjtsjastja,
men så tok opprørssoldatene over hjembyen. Tkatsjenko samlet kosakkene og gikk
til kamp. Her viser han hvor de siste trefningene har vært i byen.
Kosakkene har
mange hundre års historie i disse grenseområdene. De var tsarens beste menn til
hest – like nomadiske og frie som de var sterke og mytiske. I resten av verden
er de mest kjent for å ha utryddet hundretusenvis av jøder under pogromene ved
århundreskiftet, men det snakker ingen om her. Isteden har kosakkene kommet
tilbake til gatene. I Russland har de fått politimyndighet, bataljoner, skoler
og egne stillinger i statsapparatet, mens i Ukraina er kosakkene sett på som
prorussiske og dermed en trussel mot landets grenser.
Kanskje ikke så
rart at opprørerne tok det som en selvfølge at Tkatsjenko var på deres side.
– Det kom to
menn på kontoret og ville tvinge meg til å organisere et valg. «Hvem er dere?»
spurte jeg. «Myndighetene,» svarte de. Da sa jeg: «Våre myndigheter holder til
i kommunestyret på fredsplassen i Sjtsjastja.»
Han flyktet til
Aidars base i nabobyen noen dager senere. Tkatsjenko hadde alliert seg med en
overløper fra opprørerne, «separatisten Aleksej», som ga Aidar og kosakkene
informasjon om veisperringer og utstyr. 14. juni 2014 slo Aidar til mot
Sjtsjastja. De rykket inn i byen klokken fem om morgenen. De største slagene
sto ved de første veisperringene.
– Den første
styrken vi møtte, var de russiske kosakkene. De var tre ganger så mange som
oss, men vi drepte 58 kosakker før dagen var omme, sier Tkatsjenko.
Ett døgn senere
var Sjtsjastja befridd fra opprørerne. For mange av de sivile begynte måneder
med terror. Lokalbefolkningen forteller at Aidar-soldater dukket opp på
rådhuset og tvang politikerne til å velge side. De som tidligere gikk med
georgskors og uttrykte sin begeistring for Putin, var nå blitt merkelig stille.
EN SISTE DANS
– En-to-tre,
en-to-tre. Bøy bena. Rett i ryggen, sier den ferme danselærerinnen over
høyttaleranlegget.
Et tyvetall
17-åringer danser vals over fredsplassen i Sjtsjastja sentrum. Jentene har
korte skjørt eller enda strammere olashortser, guttene fotballtrøyer og
joggesko.
– Og en – og to
– og tre.
Ilja Sjlykov har
den retteste ryggen av dem alle. Han holder rundt Julia Koval, fører henne
bortover skoleplassen som om den var en ballsal i Paris.
Det var for to
uker siden at Julia kom bort til ham i skolegården. «Jeg hører du er den beste
til å danse på skolen,» sa hun. «Jeg vil danse med deg på ballet.»
Ilja går
egentlig i trinnet under, men etter at Julia tok en prat med læreren, har hun
fått innvilget en yngre dansepartner. Nå har Ilja stått opp klokken åtte på
morgenen hele uken for å trene på ballvalsen. Julias sko er dekket med plast,
slik at de ikke skal skitnes til før den store dagen. Ballkjolen er kjøpt for
1000 kroner, en halv månedslønn for mange i grensebyen.
Snart skoleball.
Avgangselevene i Sjtsjastja øver på valsen de skal fremføre på skoleballet noen
dager senere. Egentlig er det bare for 17-åringene, men siden Ilja Sjlykov (i
rød t-skjorte) går for å være skolens beste danser, får han lov til å være med
på ballet.
Læreren skrur av
musikken. Ungdommene sprer seg over skolegården. Julia blir gående med Ilja og
Anastasija til røykestedet Berlin.
– Velkommen i
klubben, sier Anastasija.
Julia er ingen
smugrøyker og har ingen film- eller teaterambisjoner. Det er første kveld hun
er med i gjengen.
– Jeg vil bli
programmerer og aller helst bo et sted nær sjøen, sier Julia.
Faren hennes
drev et busselskap som fraktet passasjerer fra Sjtsjastja til regionhovedstaden
Lugansk. En dag ble bussen stoppet av soldater av uklar herkomst. Faren fikk et
våpen mot pannen. Plutselig var han fire busser fattigere.
Julias mor var
utdannet lærer, men sluttet i jobben for å selge hudkremer. Forretningene gikk
bra, og familien reiste på storbyferier i Europa og unte seg totalrenovering av
leiligheten. Det var bare kjøkkenet igjen å pusse opp da en granat slo ned rett
utenfor huset. Familien pakket koffertene og dro neste morgen.
– Har du
lighter? spør Ilja.
Julia fisker
frem en.
– Du har lighter
selv om du ikke røyker?
– Kjekt å ha,
sier hun og smiler.
Etter et halvt
år på flyttefot mellom slektninger i Kiev og Russland, flyttet familien tilbake
til Sjtsjastja. De andre elevene lå langt foran henne i fagene, så Julia måtte
sitte mange timer over bøkene for å ta dem igjen. Men nå, etter et beinhardt
skoleår, skal Julia få medalje under skoleballet. Hun er den beste eleven på
skolen. Om to døgn setter hun seg på nattoget til Kiev. Hun vet ikke om hun
noensinne kommer tilbake.
Ilja skal ingen
steder.
Siste sommer.
Julia Koval (16) skal snart forlate Sjtsjastja for å studere i Kiev. Familien
hennes vet ikke hvor lenge de tør å bo i grensebyen. Her leker Julia med
lillesøsteren Josa (ti måneder).
Grensen til Europa
– Jeg drømmer om
mitt eget tv-program. Et slags program om dansing, helst i England. London har
alltid vært min største drøm. Derfor har jeg tapetsert hele rommet mitt med
bilder fra England, sier Ilja.
Denne sommeren
har Ukraina kommet flere steg nærmere Europa. Ukrainerne kan reise visumfritt i
Schengen, og landet har oppfylt alle kravene i avtalen med EU.
Men i Sjtsjastja
trekker Ilja på skuldrene over nye visumregler.
– Jeg har ikke
råd uansett, sier han.
Vi sitter i et
lysthus. Regnet trommer på det grønne, rustne taket. Selv ikke Ilja gidder å gå
ut av den tørre flekken for å røyke.
– Jeg har lest
at jøder kan bo gratis i Israel. Moren min er jøde, sier han.
Julia berører
ham lett på nesen.
– Man kan ikke
se det på deg. Jeg trodde du var armensk eller noe, sier hun.
– Jeg er halvt
sigøyner, sier Anastasija.
Hun suger på et
mintdrops, Ilja spør om han kan få et. Anastasija skyver posen bort til ham med
en irritert bevegelse.
– En gang jøde,
alltid jøde, sier hun.
Vi spør om det
er vanskelig å være en minoritet i Sjtsjastja.
– Noen soldater
liker ikke jøder. Men de er ikke her lenger, sier Ilja.
Han sier det med
monoton stemme, den samme monotonien som preger Ilja uansett hva han snakker
om, enten det er fremtidsdrømmer, jenter, filmer eller byens snarveier. Men da
vi spør om han er lykkelig, svarer han «ja».
– Jeg er
lykkelig så lenge jeg kan drive med teater, film og dans. Men de fleste her i
byen er ganske triste. De drikker, slåss og krangler, sier han.
Ute i lysthuset
ringer telefonen. Julia sier hun snart kommer hjem.
Ilja tenner en
Kent 6. Snart begynner bomberegnet.
