19. mai 2019
Nordlys’ Skjalg
Fjellheim får gjerne kalle justisminister Jøran Kallmyrs tale 8. mai for en
flause. Men en politisk redaktør skal ikke servere sine lesere uriktigheter.
Særlig ikke når temaet er utsatt for politiserte myter og propaganda.
Dessverre har
Fjellheim lenge hatt en lei tendens til å sette likhetstegn mellom Russland og
Sovjetunionen. Riktignok var Den russiske sovjetrepublikk den desidert største
i unionen, og russerne tok enorme tap i kampen mot Nazi-Tyskland. Men relativt
sett ofret befolkningene i Hviterussland, Ukraina, Armenia og Latvia flere liv.
Under krigen
transporterte tyskerne over 100.000 sovjetborgere til Norge som
krigsfanger og slavearbeidere. Av de 13 700 som døde her har man noenlunde oversikt over 7 220 av
dem: 46 % var russere, 18 % ukrainere, 31 % «sovjetiske», mens 4 % var fra
andre sovjetrepublikker.
I Nordlys 14. mai vil likevel
Fjellheim ha det til at alle de 954 som ligger begravet på Jørstadmoen
krigskirkegård var russere, selv om realiteten er at «kun» 928
av dem var sovjetborgere. Av disse var 39 % russere, 27 % ukrainere og
30 % registrert som «sovjetiske».
Fjellheims
russifisering av historien er imidlertid ikke av ny dato. 13. august i fjor argumenterte han for at
Putin burde inviteres til høstens markering av 75-årsdagen for frigjøringen av
Øst-Finnmark, og fremstilte konsekvent frigjøringen som Russlands verk – altså
som om Sovjetunionen ikke fantes og som at andre sovjetborgeres innsats
aldri skjedde.
Fjellheim påstod
sågar at «det var Russland som ofret 2122 menn på norsk jord», selv om det
offisielle tallet er 611 drepte sovjetiske soldater. Det finnes
imidlertid ingen oversikt over hvor soldatene kom fra. Men vi vet at Den røde
armé sommeren 1944 bestod av rundt 52 %
russere og 34 % ukrainere, og at mange ukrainere deltok i kampene i Finnmark.
Det har derfor formodningen mot seg å hevde at alle soldatene som ble drept var
fra Russland.
Når Fjellheim
anklager Kallmyrs ordbruk for en «grov fornærmelse mot de døde soldatenes
etterkommere» og at den har «krenket frigjørerne», kan det samme sies om
Fjellheims. For hva må vel ukrainske tidsvitner og etterkommere synes om at han
omtaler dem som russere – de som har kjent på kroppen russifiseringens harde
realiteter under kommunismen og i dag står overfor et Russland som forsøker å
ødelegge landet deres?
Videre er det
ikke riktig at sovjetiske soldater rykket inn i Finnmark «for å frigjøre en del
av kongeriket vårt fra Nazi-Tyskland». Frigjøringen oppstod som en bieffekt av
en sovjetisk militæroperasjon, der målet var å kaste
tyskerne ut av Sovjetunionens nordområder. Kampene på norsk jord skal sees i
lys av dette. Sammenholdt med at Sovjetunionen angrep Polen og Finland i 1939, støttet Hitlers
invasjon av Norge, annekterte Baltikum og la
under seg hele Øst-Europa ved krigens avslutning, blir Fjellheims versjon i
beste fall romantiserende.
”Hva må vel
ukrainske tidsvitner og etterkommere synes om at han omtaler dem som russere –
de som har kjent på kroppen russifiseringens harde realiteter under kommunismen
og i dag står overfor et Russland som forsøker å ødelegge landet deres?”
Ingenting av dette
skal redusere vår takknemlighet for soldatenes innsats, men det kan være greit
å ha det rette perspektivet.
Etter samme
mønster lar Fjellheim den russiske ambassadens reaksjon på Kallmyrs
tale få stå uimotsagt, selv om de der i gården spiller fornærmet på autopilot.
Han burde dessuten vite at russiske myndigheter har gjort løgner, fortielser og
benektelser til sitt varemerke, herunder å hvitvaske sin egen historie.
Til slutt
benytter Fjellheim anledningen til igjen å kritisere Erna Solberg for at hun
ikke ville reise til Moskva i 2015 da russerne feiret 70-årsdagen for seieren
over Hitler-Tyskland. Men det er noe vesentlig Fjellheim utelater:
- Russland hadde invadert og annektert Krimhalvøya i februar/mars 2014.
- Etter anneksjonen iscenesatte Russland et opprør i Øst-Ukraina, skjøt fra eget territorium tusenvis av dødelige granater og raketter mot ukrainske styrker, og sendte store hæravdelinger over grensen – bl.a. fra Russlands 200. motoriserte infanteribrigade, normalt stasjonert i Petsjenga, 10 km fra den norske riksgrensen. Inntil mai 2015 hadde de trolig drept minst et par tusen ukrainske soldater og sivile – i noen tilfeller i rene massakrer. FN har erklært at rakettangrepet som drepte 30 sivile i Mariupol var en krigsforbrytelse.
- Høyst sannsynlig
var det russiske offiserer
som skjøt ned det sivile passasjerflyet MH17 over Øst-Ukraina 17.
juli 2014, da 298 uskyldige mennesker ble drept. Dessuten er det slått
fast at våpenet tilhørte det russiske forsvaret. Russland har i
etterkant brukt alle skitne
triks i boka for å skjule ugjerningen.
Kort oppsummert
var det altså iflg. Fjellheim Russland som frigjorde Øst-Finnmark. Ukrainske
ofre under krigen kan fremstilles som russiske. Vår statsminister burde deltatt
under en russisk militærparade – at russiske soldater og våpen har drept flere
tusen ukrainere er så uproblematisk at det kan forties. Putin bør inviteres til
høstens frigjøringsjubileum – at det er Putin som har gitt ordren om å gå til
krig i Øst-Ukraina for å tvinge Ukraina til å underkaste seg Russland, kan også
forties. Det er unødvendig å trekke frem at Russland forsøker å skjule at de
stod bak nedskytingen av et sivilt passasjerfly med 298 mennesker om bord. Vi
har grunn til å være forarget over vår regjering som ikke vil innse dette.
Slikt ligner
ikke så rent lite på offisiell russisk utenrikspolitikk.
Mon tro om ikke
Fjellheim hadde sett annerledes på det om nordmenn hadde vært om bord
passasjerflyet som ble skutt ned. Eller om Putin plutselig hadde funnet det for
godt å gå frem på samme måte i Finnmark som han gjør i Øst-Ukraina.
