https://www.dn.no/kronikk/russland/ukraina/vladimir-putin/kronikk-kan-vesten-sla-tilbake-mot-putin/2-1-1180336
8. mars 2022
Lite har hittil gått som planlagt for Putin i
Ukraina. Det gjør ham sårbar for en mer offensiv vestlig strategi.
«Strategisk tyngdepunkt» kalles den egenskap,
posisjon eller forutsetning for øvrig som representerer en krigførende aktørs
kritiske sårbarhet – den som hvis den rammes ødelegger aktørens mulighet for
fortsatt motstand. Dette tyngdepunktet kan variere fra aktør til aktør og fra
konflikt til konflikt, avhengig av både permanente forhold som geografi, eller
av politisk kontekst. Det kan være landets hovedstad, dets forsyningslinjer,
dets økonomi eller en enkelt, sentral person.
For Ukraina i dagens situasjon fremstår president
Volodymyr Zelenskyj som det strategiske tyngdepunkt. Ikke bare som statssjef
men også psykologisk, som den karismatiske leder som holder nasjonen samlet og
inspirerer til en motstand ingen på forhånd trodde var mulig. Derfor er det
også avgjørende at Zelenskyj beskyttes med alle midler og kan fortsette å tale
både til det ukrainske folk og til resten av verden – helst fra Kyiv, men
uansett fra et sted innenfor Ukrainas grenser. Det vet Putin, og russernes
anstrengelser for å finne ham og bringe ham til taushet er ganske opplagt
deretter.
For oss i Vesten, som ønsker å hjelpe ukrainerne mest
mulig effektivt uten å gripe direkte inn i krigen, er det nå naturlig å spørre:
Hva er i denne situasjonen russernes eller helst Vladimir Putins strategiske
tyngdepunkt? Det er trolig det faktum at svært lite er gått Putins og den
russiske militærledelsens vei til nå. Det skaper rom for en vestlig strategi
rettet mot de russiske styrkene inne i Ukraina. De russiske soldatene ble lenge
fortalt at de bare skulle på øvelse, deretter ble de fortalt at operasjonen
skulle befri deres slaviske brødre fra et fascistisk regime kontrollert av
amerikanerne, deretter at de kom til å bli hilst velkommen som befriere.
Alt dette ser de nå er løgn. Dissonansen mellom hva
de er blitt fortalt på forhånd og hva som faktisk skjer skaper i denne
situasjonen en åpenbar kritisk sårbarhet. Den kan utnyttes i en påvirkningsoperasjon
for å ødelegge de russiske soldatenes stridsmoral og disiplin innenfra: «De
politiske lederne deres lyver for dere. Deres egne offiserer lyver for dere.
Ukrainerne hilser dere ikke velkommen, de hater dere og kjemper mot dere fra
hvert eneste gatehjørne, mens dere dreper uskyldige sivile med bomber og
missiler. Dere er sendt hit for å dø for president Putins stormannsgale
visjoner om å gjenreise det russiske imperiet.»
En slik offensiv kan hærledelsen og de russiske
myndighetene bare i begrenset grad hindre, så lenge de russiske soldatene inne
i Ukraina ser med sine egne øyne hva som skjer hver dag. Da kan en systematisk
påpeking av Putins og den militære ledelsens løgner, om nødvendig via
gammeldagse virkemidler som spredning av flyveblader der russerne rykker frem,
være effektive i tillegg til de mulighetene for elektronisk påvirkning som
fortsatt eksisterer.
Vesten har dermed to sentrale strategiske oppgaver –
defensivt å beskytte det ukrainske tyngdepunktet, offensivt å ramme det
russiske. Det første krever at Zelenskyj fortsetter å lede og samle den ukrainske
nasjonen. Det forutsetter at hans personlige sikkerhet og
kommunikasjonsmuligheter ivaretas, og at Ukraina støttes militært ved en massiv
innsats av vestlig hjelp i form av våpen, ammunisjon og andre forsyninger som
gjør at de kan holde krigen i gang. Det andre krever at sanksjonene
opprettholdes og forsterkes med sikte på både å ødelegge de russiske
statsfinansene og ruinere Putin personlig, i den grad det er noen forskjell på
det. Så bør det komme i tillegg en omfattende påvirkningsoperasjon for å undergrave
den russiske hærens moral og stridsvilje.
Alt dette vil i den rådende situasjon svekke den
russiske krigføringen og kan etter hvert tvinge russerne til en form for
forhandlet løsning som uansett hva den går ut på vil være et strategisk
nederlag for Putin. Han har lovet å fjerne et ukrainsk regime av «narkomane
nazister kontrollert av USA». En hvilken som helst våpenhvile og et hvilket som
helst kompromiss med et regime han har omtalt i slike vendinger vil være et
formidabelt nederlag både politisk og personlig, og trolig den første spikeren
i hans politiske likkiste.
Kan en Putin som er i ferd med å lide nederlag i
Ukraina bli så desperat at han blir helt uforutsigbar, og for eksempel gjør
alvor av trusselen om å bruke et atomvåpen for å nullstille situasjonen? Og bør
vi i lys av det avstå fra å presse ham enda lenger inn i et hjørne det ikke
finnes noen vei ut av? Å la Putin vinne og Ukraina gå under av frykt for at han
ellers skal bli desperat er åpenbart ingen løsning, uansett hva han truer med.
Atomtrusselen er dessuten ikke troverdig med mindre
Putin tror at Vesten ikke vil svare på et atomangrep, selv ikke med et
omfattende konvensjonelt presisjonsangrep mot russiske økonomiske og militære
mål. Å redusere faren for russisk bruk av et kjernevåpen gjøres med andre ord
mest effektivt ved å sørge for at han ikke er i tvil om akkurat det. Så får
tiden vise om det finnes en strategisk bakdør man kan slippe ham ut av med en
flik av ansiktet i behold, alvorlig svekket og uten at hverken Ukraina eller
Vesten må fire på noe vesentlig punkt.
tidligere forsvarssjef Sverre Diesen
