8. mars 2015
I Urix på lørdag den
7. Mars prøvde NRK å opplyse oss om sant og usant i påstandene fra ukrainsk og
russisk side om årsak til og forløpet til konflikten, som nå har pågått
mer enn et år.
I programmet påpekte
forskningsdirektør Aslak Toje ved Nobelinstituttet det banale, at det ofte
råder to ulike virkelighetsoppfatninger i en strid. Så la han til om den
ukrainske og den russiske virkelighetsoppfatningen, og det siteres:
«Begge virkelighets-oppfatninger
er på sett og vis sanne!» (Uthevet av artikkelforfatteren)
Historien er selvsagt
alltid udelt, det er bare tolkningene spriker, vil jeg si som utdannet
fag-historiker, med sovjetrussisk historie som min spesialitet. Hvis Toje
mente, at utsagnet hans bare gjelder på det subjektive plan, er det greit nok
og banalt nok: Èn ukrainsk sannhet for ukrainerne, en annen for russerne. Men
hvis han legger mer i sitt utsagn, nærmer han seg en relativisering av skyld og
ansvar for konflikten. I filosofiens lære om det som fins, opereres
det med et analytisk begrep, en relativisering av virkeligheten. Dette
åpner opp for at det finnes flere virkeligheter.
Innen faget historie
er relativisering av holocaust jevngodt med en bagatellisering av tidens
forbrytelse, og forbudt ved lov i EU i sin ytterste konsekvens,
Holocaust-fornektelse.» Russlands anneksjon av Krim fra Ukraina er
objektivt sett det største landtyveri i europeisk historie siden Hitlers regime
brøt sammen i 1945.
I programmet URIX
sist lørdag deltok også
Julie Wilhelmsen som driver med anvendt forskning på Norsk utenrikspolitisk
institutt. I deres forsøk på å opplyse NRKs lyttere ble begrepet
«demonisering av Russland» også brukt i dialogen mellom Aslak Toje og Julie
Wilhelmsen.
Programleder Tomm
Kristiansen reiste blodbadet i Kiev i uke 8, da innpå 90 mennesker ble
skutt og drept i Kiev, som indikasjon på overgrepet som ble begått. Til dette
svarte NUPI-forsker Julie Wilhelmsen:
«Ja, men lik
mange andre hendelser i denne konflikten så er det slik at det som ser ut som
et faktum, fort fremstilles som veldig forskjellig på begge sider. Og når man
har bestemt seg for hvem som er den største slasken, så har man en tendens til
å tolke alle fakta inn i en spesiell kontekst, der det er den andre parten som
har skylden.»
Så sant så sant, men
så fortsatte Julie Wilhelmsen:
«Og der er nok
massakren på Majdan et egentlig skremmende eksempel fordi man så fort
konkluderte med at det var Berkut, altså det ukrainske sikkerhetspolitiet, som
skjøt dem man sa var 100 demonstranter. Mens det et helt år etterpå har det jo
kommet fram...hva skal jeg si.. sterkt og pålitelig materiale, som viser at det
kanskje bare var halvparten så mange som ble drept, og for det andre, så
ble veldig mange av dem drept av Majdans egne fraksjoner, i et forsøk for
nettopp å legge skylden på krainske sikkerhetsstyrker.» (Artikkelforfatterens ekstra fremheving.)
Det tok nok ikke et
år, men bare to uker for en tidligere sikkerhetssjef for den flyktede president
Viktor Janukovitsj å fremme det som ble den vemmeligste, goebbels-aktige løgnen
om Kiev-massakren på den statlige TV-kanalen Rossija i mars ifjor.
Julie Wilhelmsen hadde nok ikke fokus på dèt da hun i Urix på lørdag mente det
tok et år før slike påstander kom frem. Og hun de facto gikk god for for
dem i NRK. For alt i mitten av mars 2014 hevdet den tidligere
sikkerhetssjefen til Janukovitsj dette: Aktivistene fra Majdan sendte
snikskyttere til Instuttgaten i Kiev der blodet fløt, og ikke på selve
Majdan, snikskytterne ble sendt ut for at de skulle skyte ned sine
egne, og slik krisemaksimere. I Urix på lørdag kolporterte NUPIs Julie
Wilhlmsen denne uhyrlige påstanden. Les gjerne sitatet over fra
direktesendingen, heldigvis gjengitt på www.nrk.no én gang til!
I Kiev torsdag
ettermiddag den 20. Februar 2014 ved 17-tiden sluttet jeg for min del å telle
da jeg hadde talt 50 mennesker skutt ned foran Dagsrevy-kamera, jeg som
NRK-korrespondent filmet med. NRKs faste fotograf Jurij Linkejevitsj og
jeg så også hvor det ble skutt fra for det ble skutt mot oss også, til
sist. Scenen jeg var øyenvitne til fra 9-tiden om morgenen var denne:
Instituttgaten går mellom
regjeringskvartalet og presidentadministrasjonen i Kiev, og ved Hotel Ukraina
heller gaten som bakke ned mot Majdan, 150 til 200 meter lenger unna. Det
ukrainske opprørspolitiet Berkus hadde plassert et pansret personellkjøretøy
mitt i gaten foran barrkikaden, som gikk på tvers av Instituttgaten. Området
bak var totalt kontrollert av Berkut. Fra hustakene bak frontlinjen, et
område som Berkus utvilsomt og synlig kontrollerte, så vi snikskyterne. Dagsrevyens
bilder den 20. Februar 2014 beviser også skuddretningen. Skarpskytternes
ofre falt nemlig i retning ned mot Majdan, for kulene kom jo fra det stikk
motsatte holdet, nemlig det hold som Berkus rådde over. Man skal ha mer enn
livlig fantasi for å tro, at snikskyttere sendt ut fra Majdan,
skulle kunne ha tatt seg opp på de hustakene der morderne lå, godt beskyttet av
det regimetro Berkut, det forhatte opprørspolitiet i Kiev som nå er nedlagt i
Ukraina.
Jeg har nå dekket
mange kriger og tragedier gjennom 37 år i NRK, 18 av dem på post som korrespondent
i Moskva. Bare innen grensene av den tidligere Sovjetunionen tror jeg det
ble åtte-ti borgerkriger eller borgerkrigsliknende tilstander, med stort og
smått. Et av blodbadene jeg dekket nokså alene i norsk presse i begynnelsen,
var oppgjøret i Romania med diktaturet der i 1989. Fordi bare telegrambyrået
TASS kom ut med nyheter via sovjetambassadens satelittsamband i Romanias
hovedstad, var jeg nokså alene som Moskvakorrespondent for NRK med
informasjoner om juletragedien i Bucuresti, som aksellerte julaften 1989.
Den gang ble også tallet på ofre inflatert i Timisoara. Jeg tror ikke de ble
inflatert i Kiev i fjor. Men et så grovt forsøk på løgnaktig propaganda à
la Goebbels som den russiske påstanden om, at aktivistene på Majdan
myrdet sine egne i Kiev for å krisemaksimere, har jeg aldri vært vitne til .
Når en norsk forsker også synes å mene, at Kievmassakren ble begått av
Majdanaktivister for å legge skylden på Janukovitsj-regimet,
konstateres et kildekritisk sammenbrudd. Og denne løgnen blir ikke
sannere ved at en norsk forsker gjentar den i NRK, enten det er sagt
uaktsomt eller med forsett. Men jeg frykter, at uttalelsen ble gitt i en
tilstand av bevissthet i gjerningsøyeblikket i URIX på lørdag. Direktesendinger er alltid risikable.
Hans Wilhelm Steinfeld
