30. mai 2017
I dag har jeg på
trykk en kronikk i Klassekampen. Den ble skrevet som et tilsvar til Hans
Olav Fekjær, en presumptivt oppegående mann som i fullt alvor mener at
Russland ikke tok Krimhalvøya med makt og ikke skjønner at dette var en
anneksjon.
Leser du
kronikken vil du få et lynkurs i hvordan Russland gjennomførte anneksjonen, og
dermed indirekte hvorfor Fekjær – og flere med ham – åpenbart har blitt
rundlurt av russisk propaganda og tror dette var et slags demokratiprosjekt.
Du vil også få
et lite innblikk i hvordan man i Russland bedriver utstrakt
historierevisjonisme, blant annet ved å ufarliggjøre Hitlers annekteringer for
å renvaske Putin. Og dette er et stort paradoks, for samtidig er et av russisk
propagandas viktigste mantra at Ukraina er styrt av nazister og fascister…
I kronikken
nevner jeg Andranik Migranyans innlegg i den russiske avisa Isvestija. Det du
skal vite er at dette var en reaksjon på at Andrei Zubov hadde hatt et kritisk
debattinnlegg hvor han tok et oppgjør med Putins farlige politikk og
sammenlignet Putins annektering av Krim med Hitlers annekteringer. Slikt
tankegods tas ikke lett på i Russland, for Zubov har en viss tyngde og var
professor ved Moskvas statlige institutt for internasjonal politikk, som eies
av det russiske utenriksdepartementet.
Dermed kom
Migranyan på banen med et forsvar for Putin. Migranyan er heller ingen hvem som
helst, og har lang fartstid i det russiske maktapparatet og var på dette
tidspunkt leder for en russisk NGO i New York som ble etablert av Putin for å
overvåke menneskerettigheter i vestlige land...
Etterspillet ble
at Zubov mistet jobben som professor ved Moskvas statlige institutt for
internasjonal politikk, for det skal ikke lønne seg å kritisere myndighetene i
Russland. Migranyan ble på sin side ansatt som professor samme sted året
etter...
Sånn sett er det
ganske ironisk at Fekjær kaller meg for ekstrem fordi jeg skriver at Russlands
anneksjon i folkerettslig forstand kan sammenlignes med Hitlers og Stalins
annekteringer før andre verdenskrig. For hva skal han da mene om Andranik
Migranyans tankegods, som attpåtil blir ansatt som professor på et institutt
som eies av det russiske utenriksdepartementet?
Har du problemer
med å lese kronikken jeg har vedlagt som bilde, har du den samme teksten her:
RUSSLANDS
FARLIGE ANNEKSJON
Hans Olav Fekjær
påstår i Klassekampen 5. mai at Russland ikke brukte makt på Krim og
fremstiller «gjenforeningen» som et slags demokratiprosjekt. Han hevder at jeg
er ekstrem fordi jeg skriver at Russlands anneksjon i folkerettslig forstand
kan sammenlignes med Hitlers og Stalins annekteringer før andre verdenskrig, og
spør retorisk om Hitler konsulterte folkemeningen. Dette bygger på et feilaktig
historiesyn.
Faktum er at
Hitler avholdt folkeavstemning i Østerrike etter invasjonen i 1938. Resultatet
viste at 99,7 prosent av østerrikerne støttet anneksjonen – altså mer enn det
Putin oppnådde på Krim. Tilsvarende må Hitler ha visst at anneksjonene av
Sudetland og Danzig (Gdansk) ville bli godt mottatt av den altoverveiende tyske
lokalbefolkningen, hvilket han fikk rett i. Her kunne dessuten Hitler påberope
seg historiske «rettigheter», altså ikke ulikt Putins «gjenforening» med Krim.
BÅDE HITLER OG
STALIN brukte
overraskelsesmomentet og militær dominans til å innlemme store landområder uten
væpnet motstand. På samme måte kunne Putin i 2014 la tusener av russiske
elitesoldater, utstyrt med overlegne våpen, lynraskt erobre Krim.
TV-bildene i
2014 viste at russiske styrker umiddelbart omringet ukrainske
militærforlegninger og marineskip. De uforberedte ukrainske soldatene kom
dermed i en håpløs situasjon, og de fleste valgte raskt å overgi seg. Ifølge
russiske Interfax fremsatte angivelig sjefen for den russiske svartehavsflåten
et ultimatum hvor han truet med å angripe de gjenværende ukrainske styrkene dersom
de ikke la ned våpnene, hvilket de etter hvert gjorde.
Det var således
ikke Putins fortjeneste at invasjonen ikke endte i et blodbad, men fordi
ukrainske myndigheter og kommandanter innså overmakten og beholdt roen.
Aktoratet ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) skriver da også at det
er irrelevant at russiske soldater ikke møtte væpnet motstand.
PUTIN HAR SELV
SAGT at han tok
initiativ til «gjenforeningen» natt til 23. februar. Men på den russisk
militære æresmedaljen «For tilbakeføringen av Krim» står det at aksjonen
startet 20. februar, to dager før daværende president Janukovytsj ble avsatt.
Den 26. februar
stormet så russiske elitesoldater regjeringskontorene og parlamentsbygningen på
Krim, og heiste det russiske flagget. Påfølgende morgen ble de folkevalgte
truet til et hastemøte. Mange nektet eller snudde da de så de russiske
soldatene. Kun 36 av 100 dukket opp, mens forsamlingen trengte 51 for å være
beslutningsdyktig. Løsningen ble at man registrerte stemmer på folk som ikke
hadde møtt, altså regulært stemmejuks.
DE SOM MØTTE, ble ransaket
og fratatt mobiltelefonen. Ingen journalister slapp inn. Bak lukkede dører –
med bevæpnede russiske soldater utenfor – ble statsminister Anatolii Mohyliov
kastet til fordel for Sergej Aksjonov. Førstnevnte tilhørte Janukovytsjs parti,
Regionpartiet, som hadde 80 representanter i parlamentet, mens den nye
statsministerens prorussiske parti hadde tre. Deretter ble det vedtatt
folkeavstemning.
To dager senere
ba Aksionov offisielt om militær hjelp fra Russland for å «opprettholde ro og
orden», selv om den russiske invasjonen allerede var et faktum. Kort tid etter
ble Aksionov mottatt på rød løper i Moskva.
Opp mot
folkeavstemningen ble opposisjon kneblet. Krimtataren Resat Amet kan tjene som
eksempel. Den 3. mars demonstrerte han fredelig og alene mot invasjonen på
torget i Simferopol, hvorpå han ble ført bort av tre uniformerte menn,
formodentlig fra russisk etterretning. Den 15. mars ble Amet funnet drept med
merker etter omfattende tortur.
På stemmesedlene
16. mars fikk velgerne to alternativer: Gå tilbake til Krims grunnlovsmessige
status i 1992, eller bli innlemmet i Russland. De kunne ikke velge at Krim
skulle fortsette å ha samme status i Ukraina som det hadde hatt siden 1998.
Det mest alvorlige
i denne sammenhengen er selvfølgelig Russlands invasjon og påfølgende anneksjon
uten aksept fra Ukraina. Man trenger ikke mye fantasi for å forstå hvor farlig
det kan bli dersom Russlands fremgangsmåte skal gi presedens i Europa. For hva
om det oppstod tumulter i Hviterussland og Russland invaderte de østlige
områdene for å avholde folkeavstemning? Og hva med de østlige delene av Estland
og Latvia, hvor brorparten anser seg som russere?
ANDRANIK
MIGRANYAN, professor ved
Moskvas statlige institutt for internasjonal politikk og med nære bånd til
Kreml, hadde i 2014 et innlegg i den russiske avisa Isvestija. Her hevdet han
at seierherrenes ydmykelse av Tyskland etter første verdenskrig kan
sammenlignes med Vestens ydmykelse av Russland etter Sovjetunionens oppløsning,
og fortsetter:
«Det er
nødvendig å skille mellom Hitler før og etter 1939, for å separere fluer fra
koteletter. Faktum er at Hitler forente Østerrike, Sudetland og Memel med
Tyskland uten blodsutgytelse, og fullførte det Bismarck ikke klarte. Hadde
Hitler stoppet der ville han ha blitt stående i historien som en av Tysklands
største ledere.»
Slikt burde mane
til refleksjon om Russlands egentlige motiver, også i Øst-Ukraina.
Bjørn Johan
Berger
