Publisert:
14.apr. 2015 15:17
Det er helt i
orden at journalister lyver i tv-ruten – om det er i statens interesse. Det
mener mer enn halvdelen av russerne, ifølge en undersøkelse som det russiske
meningsmålingsinstituttet FOM gjorde i fjor.
NÅR MAN SNAKKER med vanlige russere, fnyser mange
foraktelig når begreper som demokrati, ytringsfrihet eller sannhet nevnes.
Demokrati står for 1990-tallets kaos, uorden og forfall. Ytringsfrihet er
overvurdert, og noen sannhet eksisterer overhodet ikke. I alle fall finnes ikke
sannheten i de fiendtlige og løgnaktige vestlige massemediene som gjør alt for
å svartmale og skitne til Russland. Da er det bedre å se på russisk stats-tv,
som lyver i den russiske statens interesse.
Dette er et slags
kynisk postmodernisme, som i sin ekstreme form leder til konklusjonen at
kunnskap i seg selv er en sosial konstruksjon – noen objektiv sannhet finnes
ikke, alle påstander er likeverdige beretninger. I bunn og grunn finnes derfor
ingen forskjell mellom fakta og meninger, virker den russiske propagandaen å
hevde. Og forbløffende mange russere er enige.
HVORDAN KUNNE
DET BLI SLIK? Hva hendte med
drømmen om sannhet, rettferdighet, demokrati og økonomisk framgang truet da
samfunnet begynte å slå sprekker på 1980-tallet?
Sannheten hadde
blitt en sosial konstruksjon som vokste ut av pistolmunningen.
Den sovjetiske
samfunnskontrakten mot slutten av Bresjnev-tiden ble ofte beskrevet slik: «Dere
later som om dere betaler oss, vi later som om vi arbeider.» Ingen tok lenger
de kommunistiske slagordene på alvor. Alle visste at samfunnet var bygd på en
stor løgn som det ikke kunne stilles spørsmål ved. Sannheten fantes et sted,
men den var farlig og forbudt.
Kontrakten om den
felles løgnen falt sammen med sovjetimperiet, og under Jeltsins kaotiske tid
ved makten var det ingen slike overenskomster. Den som hadde mest penger og det
kraftigste våpenet, hadde alltid rett. Sannheten hadde blitt en sosial
konstruksjon som vokste ut av pistolmunningen.
DA VLADIMIR
PUTIN KOM TIL MAKTEN, oppsto en ny,
taus overenskomst: «Dere får det stadig bedre – om dere holder kjeft.» Det
eneste alternativet til Putins nye stabilitet er kaos og forfall, forkynte de
statlige mediene.
Denne nye sannheten
ble utfordret av de omfattende protestene vinteren og våren 2011–2012 . En stor
del av den velstående middelklassen i Moskva ville ikke lenger holde kjeft. De
ville ikke bare ha sydenferier, de ville også ha en fungerende stat med
ordentlige valg.
Mennene i
umerkede, grønne uniformer var «lokale selvforsvarsstyrker», forklarte han med
et lite smil.
Omtrent da begynte
sannhetens endelige nedtelling i Russland. Den statlige propagandaen ble alt
mer fantasifull. Opposisjonen ble beskrevet som kjettere, ateister og
satanister som danset etter den fiendtlige Vestens pipe på det hellige
Russlands altertrapp.
ET PAR ÅR
SENERE, etter
februarrevolusjonen i Kiev i 2014, var sannheten helt avskaffet. I Ukraina
pågår en vestlig aggresjon mot Russland, forkynte den statlige propagandaen.
Under den russiske invasjonen på Krim benektet Vladimir Putin overfor den
samlede pressen all kunnskap om russiske troppers nærvær på Krim. Mennene i
umerkede, grønne uniformer var «lokale selvforsvarsstyrker», forklarte han med
et lite smil.
Noen måneder senere
berettet han stolt at visst var det russiske tropper som hadde sørget for at
Krim ble gjenforent med moderlandet. Det var jo Ukraina som annekterte Krim i
1954, het det plutselig i propagandaen. Alt er like sant eller usant, avhengig
av hva som passer for anledningen.
FØR ÅRSDAGEN FOR
ANNEKTERINGEN av Krim, i mars
2015, viste den russiske, statlige tv-kanalen Rossija 1 langfilmen «Krim –
veien til fosterlandet». Filmen består, foruten intervjuer med Vladimir Putin
og vakre flyvebilder fra Krim, hovedsakelig av fantasifulle, filmatiske
«rekonstruksjoner» av hendelsene ett år tidligere. Sannhetsgehalten var
bemerkelsesverdig lav selv for russisk stats-tv.
En av de merkeligste
episodene i filmen er beretningen om de ukrainske nasjonalistenes myteomspunne
dødstog til krim, et tog som aldri har eksistert noe annet sted enn i den
russiske statspropagandaens overopphetede hjerner. Ennå er det mange på Krim
som med forferdelse gjenforteller historien om toget med de blodtørstige
nasjonalistene. De har jo sett det på tv.
Om sannheten
ikke finnes, om alt bare handler om sosiale konstruksjoner, er begreper som
demokrati og menneskeretter meningsløse.
Slik ser den
postmoderne virkeligheten ut i dagens Russland. Et faktum skapes gjennom å
gjenta påstanden tilstrekkelig mange ganger i tv-ruten, med patetisk røst og
til
akkompagnement av
dramatisk musikk og tilklipte scener med patriotiske Krim-beboere som kaster
skjoldet for uselvisk å forsvare sin russiske hjembygd. Det låter bra, altså er
det sant.
PROPAGANDA HAR
FUNNES like lenge som
menneskene har kunne spre informasjon utenfor sin nærmeste krets. Det som er
nytt, er at den russiske statsledelsen nå utnytter alle den moderne
informasjonsteknologiens muligheter for å spre uendelige mengder av
motstridende budskap som i dagens alt mer sprikende medielandskap effektivt
skjuler sannheten. Et typisk eksempel er de titalls konspiratoriske påstandene
om nedskytingen av passasjerflyet MH17 som spres verden over, med den hensikt å
skjule hva som virkelig hendte.
Gjennom sin militære
aggresjon i Ukraina, og gjennom helt å blåse i inngåtte avtaler, har Russland
rasert grunnvollen for europeisk sikkerhet og stabilitet. Men den på sikt
kanskje farligste aggresjonen er likevel Russlands pågående, framgangsrike
angrepet på begrepet sannhet. For om sannheten ikke finnes, om alt bare handler
om sosiale konstruksjoner, er begreper som demokrati og menneskeretter
meningsløse.
Derfor er sannheten
verdt å forsvare.
Kalle Kniivilä,
journalist og forfatter
