1. april 2015
Fiksjonen om at
den russiske befolkningen har lidd urett og derfor trengte beskyttelse bør ikke
lenger klinge i norsk offentlighet.
I et sjeldent direkte
foredrag på Norsk Utenrikspolitisk Institutt 24. mars ga Ukrainas
viseutenriksminister Natalia Galibarenko en gjennomgang av konflikten med
Russland sett fra Ukraina. Dette var en etterlengtet motvekt til den ensidighet
som har versert i norsk offentlighet.
I fraværet av
autoritative uttalelser fra Ukrainas nye regjering har det i norsk offentlighet
vært et oppløp av mediesynsing omkring konflikten, sterkt ledsaget av en svakt
fundert oppfatning i det norske ekspertveldet om at vi må forstå Russlands
beveggrunner for annekteringen av et nabolands territorium.
Ikke splittet i
språkspørsmålet
Ukraina er ikke et
perifert europeisk land. Det har 46 millioner innbyggere, en kompleks historie
og har, siden Sovjetunionens oppløsning, vært et suverent land. Dette landet
har, som professor Erik Herron viste på et NUPI-seminar i oktober 2014, ikke
vært preget av påståtte «språklige og kulturelle splittelser», som verserer i
den norske offentligheten. Spørsmålet om «hjemland» har, i de østlige
regionene, aldri vært entydig i favør av Russland, hevdet Herron. I Ukraina er
tospråklighet (diglossi) en norm, som Herron uttrykte det, eller som Ukrainas
ambassadør til FN sa i et av de første møtene i FNs sikkerhetsråd i mars 2014:
«Også jeg er russiskspråklig, men jeg har ikke behov for beskyttelse.»
Galibarenko gjentok
lignende ting på NUPI-seminaret, der hun fastslo at det er tøv å påstå at
landet er splittet i språkspørsmålet, eller at landet er «kulturelt delt».
Russisk-talende flyktninger bosatt i hennes egen oppgang i Kiev sa det
eksplisitt: Hadde vi visst hva separatistene ville, ville vi ha protestert.
Hva skyldes
misforståelsene i den norske debatten?
At den norske debatten
har reprodusert denne grunnleggende misforståelsen kan ha flere årsaker, men la
meg nevne tre:
1. En grunnleggende mangel på kunnskap om
Ukraina drevet frem av den tro at «Russlandskunnskap» er tilstrekkelig for å
uttale seg om hva «Ukraina» er.
2. En dypt forankret, nærmest emosjonelt
betinget vilje til å forholde seg ukritisk til alle uttalelser om Russlands
historisk betingede selvoppfatning.
3. En mangelfull forståelse av hva
annekteringen av Krim-halvøya innebærer for europeisk og global sikkerhet. Når
disse tre faktorene klinger samtidig opptrer de nærmest som et nasjonalisert
ekkokammer for russisk propaganda i denne konflikten.
Ukrainas kamp
Ukraina kjemper i dag
for sin rett til fortsatt å være en selvstendig stat. Som Galibarenko sa: Det
var en periode Ukraina trodde at leieavtalen med Russland om flåtebasene på
Krim ville være en sikkerhetsgaranti – det vil si en garanti om at det
scenariet som utspiller seg nå, ikke ville ha funnet sted. I stedet befinner
Ukraina seg i en situasjon der landet har, som Galibarenko sa, «mistet Krim»,
og må insistere på at Minsk-avtalen etterleves.
Dette siste punktet er
av avgjørende betydning, og det er derfor ønskelig at den brede norske
offentlighet er orientert både om avtalens innhold og dens premisser.
To særlige forhold
skal understrekes: For det første at de nåværende separatistene, i strid med
Minsk-avtalen fra september 2014 (Minsk I), gjennomførte såkalte valg i Donetsk
og Lugansk i november 2014. Russland gjorde ingenting for å hindre
gjennomføringen av disse valgene, og i løpet av høsten 2014 registrerte FN over
2000 artilleriangrep fra opprørsprovinsene i øst inn mot Ukrainas territorium.
Det andre forholdet er
knyttet til Minsk II, eller den fornyede avtalen, inngått ved mellomkomst av
Frankrike og Tyskland 12. februar 2015. Denne avtalen bygger på den forrige i
spørsmålet om autonomi og selvstyre for de østlige områdene i Ukraina, og for å
oppfylle denne avtalen, sendte Porosjenko en lov til Radaen i mars 2015 (iht.
punkt 4 i avtalen). Denne loven fremsetter nye valg under OSSEs observasjon som
en betingelse for spørsmålet om autonom status for disse områdene. Alle øvrige
vilkår om amnesti gjelder også under det nye lovforslaget og er for øvrig også
nedfelt i Minsk II.
Ikke et brudd på
Minsk-avtalen
Russland protesterte
øyeblikkelig, og mente at loven var «et brudd på Minsk-avtalen», noe den ikke
er. Hvordan skal Kiev godta at befolkningen i de østlige områdene ikke skal få
uttale seg om hvem de ønsker å ha som ledere? Hvordan kan Moskva, som
insisterer på gyldigheten av den såkalte «folkeavstemningen» på Krim, motsette
seg et valg som overvåkes av OSSE og som legger grunnlaget for reell autonomi
for disse områdene?
Mer enn noen gang
tidligere er det viktig å skille mellom fakta og fiksjon i Ukraina-konflikten.
Fiksjonen om at den russiske befolkningen har lidd urett og derfor trengte
beskyttelse bør ikke lenger klinge i norsk offentlighet. Fakta knyttet til
oppfølgingen av og overholdelsen av Minsk II avtalen bør derimot vies stor
oppmerksomhet.
Geir Flikke
førsteamanuensis,
institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk
Universitetet i Oslo
